Henrik Ibsens skrifter

Gildet paa Solhoug er den første dramatekst av Ibsen som ble utgitt ved et regulært forlag, og den første bok av Ibsen som bar hans navn på tittelbladet. Teksten ble trykt av H. Sørum og utkom ved Chr. Tønsbergs forlag i Christiania 19. mars 1856, seks dager etter at stykket hadde hatt premiere på Christiania Theater. Bergenseren Tønsberg var tidens fremste forlegger. Han hadde «en kulturell posisjon som ingen norsk forlegger hadde hatt før ham» (Tveterås 1950–96, b. 3, 254), og var «den mest virksomme av 1850-årenes forleggere» (1950–96, b. 2, 1). Tønsberg hadde tidligere blant annet utgitt Wergelands Hassel-Nødder (1845), Wergelands Samlede Skrifter (1852–57) og P.A. Munchs Det norske Folks Historie (1852–59). En rekke store billedverker ble utgitt ved samme forlag.

Jf. også Ibsens brev til forleggeren, datert 14. mars 1856: «Jeg tillader mig at gjentage min Bøn om bogstavelig Correcturlæsning efter Manuscriptet».

Mottagelsen etter utgivelsen var blandet. En lang usignert anmeldelse i Aftenbladet 25. mars 1856 har vært karakterisert som «drepende» og som «regulært slakt» (Lervik 1969, 43–44). J.B. Halvorsen mener at artikkelforfatteren var Hartvig Lassen (HFL 3, 32, 467). Innvendingene mot personene er både psykologiske og moralske. Figurene sies å mangle poetisk liv, hovedpersonene Gudmund og Signe er elskende « in abstracto », Margit er ingen tragediefigur, «men er hverken mere eller mindre end et Skarnsmenneske, ihvormeget hun saa pynter sig med smukke Talemaader». Den viktigste innvendingen er likevel av litterær art. Verket sies å mangle originalitet og ekthet, både i innhold og stil.

Også avhengigheten av folkevisene blir gjenstand for skarp kritikk: «Jeg gad vide, om der findes et ejendommelig Ord eller en Vending i Kjæmpeviserne, som ikke her er benyttet». Stykket sies å være konstruert av fraser og faste uttrykk:

Paul Botten-Hansen skrev mer anerkjennende. I Illustreret Nyhedsblad 29. mars 1856 forsvarer han Ibsens bruk av kjempevisens stil og form, sier at versene i stykket er skjønne og poetiske, og fremholder at «Den fuldendt skjønne Form er ikke mulig uden tilsvarende Tanke». Han har innvendinger mot den dramatiske form, men roser likevel verket for «en eiendommelig poetisk Behandling, dyb Lyrik og vidunderlig Musik i Sproget» (Botten-Hansen 1856b). Bjørnstjerne Bjørnson anmeldte henholdsvis Kristiania-oppførelsen og den trykte teksten i to artikler i Morgenbladet 16. og 30. mars. Etter bokutgivelsen tar han avstand fra beskyldningene om plagiat. Avslutningsvis takker han for Ibsens «lille venlige Arbeide og anse[r] det som en sjelden Gave til vor Literatur» (Bjørnson 1856). Hans anmeldelse er ellers hovedsakelig formet som et angrep på to typer udugelige kritikere – anmelderne i Aftenbladet og Christiania-Posten. Bjørnson avviste alle påstander om «etterdiktning», og hevdet at Ibsen var langt mer original enn Hertz. Både Bjørnson og Botten-Hansen oppfordret teateret til å spille stykket flere ganger (jf. Mottagelse av oppførelsen ).